Et operaeventyr

Et operaeventyr

Hva er det som får opera- og ikkeoperainteresserte fra hele landet – ja verden – til å ta veien til en setervang i Tylldalen noen få sommerdager i året? Det er familien Eggen. Og noen kyr. Det kunne like gjerne vært rockekonsert. 

– Nå prøver vi å få orden på salkartet, slik at alle får plassene de har kjøpt, forklarer eldstedatter Marit, med en stabel laminerte ark. Billlettsystemet er tilpasset buede saler i konsertlokaler, og tar lite hensyn til topografien i en tylldalsk setervoll. Det er onsdag, og prøvene er forlengst i gang til årets oppsetning av Frans Lehàrs Den glade enke i Svarthammerlia i Tylldalen. Bror og søster Lars og Ingrid er i full sving på scenen, mens Marit og pappa Arne tar hånd om det praktiske som må til når man skal arrangere opera på fjellet innimellom de øvrige pliktene på en gard. De tygger litt på spørsmålet – hva er det egentlig med disse Eggen-folka? Navnene dukker opp i de fleste sammenhenger som innebærer musikk, teater og kultur i Tynsetområdet. De er kjent for sin usedvanlige musikalitet, og ustoppelige iver etter å skape opplevelser for publikum, enten det er olsokspel eller opera. 

Genuin interesse

– Jeg tror det handler om en genuin interesse for å ville få til noe. Vi fungerer ganske bra i hop, fastslår pappa, operasjef og nyslått kårkaill Arne, og legger ikke skjul på at det kan bli heftige diskusjoner rundt middagsbordet på Eggen innimellom. At alle barna med deres respektive partnere og barn samles samtidig, skjer stort sett bare en gang i året – til Opera di Setra i juli. Barnebarnet Ella mener de godt kunne vært i Tylldalen oftere. 

– Opera di Setra er et felles arrangement som alle vil at skal gå rette veien. Det er stor interesse for operaen der ute, men det er avhengig av at alle gjør en jobb. Det er artig at det har slått an såpass, sier han. I tillegg til et prøveprosjekt på en lånt setervang i 2005, er det åttende gang det imaginære sceneteppet går opp for operaforestilling på Eievangen i Svarthammerlia. 

Kultur og ku

– Vi tenkte vi skulle prøve det, og det kom jo bra med folk. Vi skjønte at skulle vi jobbe videre med dette, måtte vi ha en ordentlig scene, legger han til. Som sagt så gjort. Setra hadde ligget nede i en del år, men ble restaurert på starten av 2000-tallet. Så kom det til en scene. Nye fasiliteter har dukket opp etterhvert, årets nyhet er en ny kafebod. 

– I bunn og grunn handler det om kultur, kulturlandskap og ku. Det skal være kvalitet på det som er på scena, vi kan ikke gjøre en dårlig jobb der. Publikum begynner å møtes her, år etter år. Det første året hadde de færreste sett en hel opera. Her må vi tenke publikum på en helt annen måte, og det ligger en ekstra utfordring i å ha det på et sted uten strøm og vann, understeker han. . 

Akustisk

At det skulle bli opera, er litt tilfeldig. Det var det sønnen Lars studerte. Formatet passer en setervang bra, akustisk, uten mikrofoner. 

– Budeiene var jo de første operasangerinnene, fastslår Arne. 

– Det er veldig mange unge, dyktige folk, og mye flott musikk. Hadde det vært strøm og andre fasiliteter, kunne det blitt noe annet, det vet vi jo ikke. Men opera fungerte godt, og det er også litt i vinden. Det er ikke bare tragedier, men en sjanger med mange fasetter. Opera var jo en folkelig sjanger der det kom fra, før den kom inn i de store salene og de staselige byggene, og ble høykultur. Folk gikk i operaen for å høre musikk, og høre nytt. Vi har kanskje gjort en jobb med å ufarliggjøre operaen litt, mener han. 

Utsolgt

Når prosjektet er satt i gang, må det også fullføres. 

– Men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli så stort, understreker han. De faste setene er stort sett utsolgt til de fleste forestillingene. Har man med egen stol, er det alltid plass. Noen har faste steder allerede. Som Arne sier; vi har hele lia å ta av. 

– Musikk og teater har det alltid vært hjemme hos oss. Opera di Setra har blitt et familieprosjekt alle er med på, legger han til. 

Logistikk

– I år hadde vi for første gang et planleggingsmøte, skyter Marit inn. Det skulle altså ta åtte år, og et framvekstinspiratorprogram gjennom Innovasjon Norge til, før de faktisk satte seg ned og planla sommerens operaforestillinger. De kommer alltid i mål, og resultatet blir alltid bra, selv om det er mange praktiske utfordringer. 

– Det tar litt tid når man ikke har et samfunnshuskjøkken å ta av. Folk skal ha kaffe og biteti også. Og doer, vi har den ene utedoen, men der er utsikten så fin at folk ble jo sittende, sant. Vi kommer stadig på nye ting, i år er det operabussen fra Tynset, én hver kveld. Vi ville teste om det var et behov, og nå er de snart fulle alle. Vi har merket tursti fra krysset på Milskiftet, for dem som vil ta det som en fottur samtidig, forteller Arne. I samarbeid med Vingelen bondelag har det i tillegg kommet kunstverker hele veien fra bommen i Røesberget, seksten fargerike kyr i ulike størrelser. 

Galleri

– Vi har kalt det Galleri di Setra, fjellregionens lengste galleri. Femten kilometer langt, ler Marit. Hun tok nylig over heimgarden, og innimellom øktene på operasetra, er det slåttonn i bygda. 

– Det er småhektisk, men det går. I morra kommer dyra opp. Fram til forestillingene er ferdige, skal de gå bak et gjerde så de ikke roter seg på scena midt i forestillingen, men etter det flytter vi opp hit for sommeren, forteller Arne. Et samarbeid med Tynset Hotell og Tynset rom og camping er også på plass, for de som reiser langveisfra og trenger et sted å bo. Det ble det også operalunsj på hotellet av. De samarbeider også med Livestock-festivalen i Alvdal, som arrangeres neste helg. 

– Vi gjør en del felles markedsføring. Det skjer mye her på sommeren, og vi er nødt til å dra lasset sammen. Publikum blir ofte lenge, når de først er her, om de har en grunn til det, sier far og datter Eggen. Handelen av de store og små ting til en opera på fjellet, foregår også lokalt. 

– Vi har en enkel regel for solistene; handler de på butikken i Tylldalen, betaler vi. Kjører de til Tynset og handler, må de betale sjøl! 

 

Meny
Meny