Et lite osteeventyr

Et lite osteeventyr

Det ble grunnlaget for et lite stykke lokalmatmagi, da Vidar fra Brumunddal og Marianne fra Tynset bestemte seg for å kjøpe et gardsbruk i Kvikne. Osten deres har fått bein å gå på omtrent før de har rukket å si at de lager den.

Tørresvangen kom på tvangssalg akkurat på rett tidspunkt. Marianne var godt kjent i området i utgangspunktet; barndommen forteller om bading i Stubsjøen på sommeren, og skiturer på vinteren. Farmoras seter er i tillegg nærmeste seter til garden.

– Området har alltid vært kjent og kjært, selv om jeg aldri hadde vært inne på garden før. Det er en perle for oss som er glade i naturen, selv om vi ikke har så mye tid til å bruke den, smiler Marianne.

– Det er en fryd å sitte ute med morrakaffen og se på fjella. Det å drive jordbruk er verdifullt, og veldig i kontrast til samfunnet forøvrig, mener hun, og legger ikke skjul på at det kan være utfordrende de åra ungene går på skolen og har fritidsaktiviteter på ettermiddagene.

– Men vi klorer oss fast her da, sier hun.

 

Ungene er på vei ut av redet, og familien begynner å komme dit hvor de kan leve som de vil.

– Vi trenger ikke å følge med på det stressamfunnet om vi ikke vil. Så er viktig å ta vare på den nytelsen med å lage ost, yste noe ekte av den melka vi selv produserer. Alle de timene det tar, gir en egen ro dersom vi klarer å ta vare på akkurat det, mener hun.

Det er nettopp osten folk stopper innom for. Marianne har alltid vært fascinert av ysting, og de har drevet melkeproduksjon fra geit i 20 år. Men så var det den tida, da, med små unger og hverdagens dont.

– Det har ligget i kortene hele tida, og jeg har brukt alle muligheter til å lære meg om ysting. Jeg fikk i 50-årsgave å besøke Grinddal ysteri og være med på en dag eller to med ysting, og da jeg kontaktet dem skulle de yste fetaost to dager senere, for siste gang før dyra skulle på setra for sommeren. Da jeg kom hjem skulle vi akkurat begynne med slåtten og det var mer enn nok å ta tak i, men jeg ryddet kjøkkenet og lagde fetaost og brunost. Brunosten ble kokt i en jerngryte ute, over en kokering med vedfyring, forteller Marianne. Noen ringte avisa. Avisa kom. Et par dager etterpå sto Norturas Alexander Vukovic på døra, og spurte om å få smake osten.

 

– Jeg ville bare ha en ærlig tilbakemelding i betaling. Han ringte da jeg satt i bilen på vei fra Elverum noen dager senere og fortalte hva han mente om osten, og jeg tror jeg fikk noen tårer i øya da, altså. Han var så ærlig, og jeg tenkte at “dette må jeg gjøre noe mer med”, forteller hun. Venner, kjente og familie fikk smake osten. Likte osten. Ville kjøpe osten. Landbrukskontoret ble kontaktet, og mente at et ysteri, det trengte kommunen. Forprosjektmidler ble søkt på, og Marianne og Vidar tok et etablererkurs.

– Da var ballen i gang. Vi hadde jo begge et ønske om å skape en ekstra inntekt, men vi måtte satse så nøkternt som vi kunne. Vi lagde ysteri i kjøkkenet på gamlestua, restaurerte gang og bad, og satte i stand stabburet til utsalg. Hele 2018 har vært et år med planlegging, oppsummerer hun.

 

Da ting først kom i gang, skjedde det mye. Forprosjektering. En ny søknadsrunde til Innovasjon Norge. Bygging og profilering.

– Skulle vi gjøre det, måtte det jo være så ordentlig som mulig. Det er jo litt skummelt, men samtidig så utrolig spennende. Drømmen er jo at osten skal selge seg selv og at produksjonen skal økes i takt med det. Det skal bre seg som ringer i vann, mener Marianne.

Ut fra ysteriet i gammelstua har det også blitt et selskapslokale, som allerede er tatt i bruk flere ganger før de har rukket å fortelle at det finnes.

– Vi kan jo ikke si nei når folk vil komme, så lenge vi har kapasitet, understreker hun.

 

140 geiter står i fjøset. Hver tredje dag går melka til Tine, og resten til ost. I utsalget selges også kjøtt av kje og egg fra egne høner. Selvbetjent, og alltid åpent, og viktigere enn noen gang, mener ysterigründerne.

– Det er ekstra artig i en tid hvor det blir stadig fjernere fra folk hvor maten kommer fra. Maten vår skal være lett tilgjengelig for folk, og vi vil at det skal være lav terskel for folk å handle. Er vi hjemme, så stikker vi ut og tar en prat med dem som kommer innom. Vi skal ikke stresse, det er livsmottoet vårt. Det har vi gjort nok i livet, humrer hun. Hvor veien går videre, mener hun vil vise seg utover året i år. Kanskje finner de et par gode restauranter som har lyst til å bruke osten deres. Drømmen er Eivind Hellstrøm som osteambassadør.

 

– Vi har tenkt mye på omfanget, og hvordan dette skal bli. Vi vil bevare kvaliteten og gleden med å produsere. Det er vanvittig mye arbeid. Vi liker egentlig å være litt late og nyte livet innimellom, men vi får ta de små pusterommene som er så verdifulle. Folk trenger dette, noen som produserer mat og selger det. Det er en enorm motvekt til kjedemerkevarer og billig-billig, understreker Marianne.

– Du skal kunne parkere utenfor og krype inn i et gammelt stabbur og vite at det er ekte.

 

Meny
Meny